Race report- Norseman 2011

Det har nå gått noen timer siden målgang Norseman, og jeg er noenlunde på vei tilbake til "normalen". Med det mener jeg både fysisk og mentalt utgangspunkt, for dette har virkelig krevd sitt! Vi (Heidi, Lisi, Olav, LitleHans) ankom Eidfjord torsdag ettermiddag, og ble møtt av et regntungt sted som krydde av triatleter med følge. Mens vi stod og betraktet svømme-målgangen (den ordinære finishen) så vi Tim De Boom, legge ut på en rolig sone1 tur kan jeg tenke meg. La der grunnlaget for sin seier og stemningen var satt... 

Vi kom oss etterhvert til vårt overnattingssted, Flatearth i Øvre EIdfjord. Det var et skikkelig hostellpreg over komplekset og vi fant oss godt til rette utenfor all viraken nede i sentrum. Her kunne vi slappe av, spise og forberede oss i ro og mak. På fredag kom resten av min supportcrew, mor, far, Ola og Hans. Samme dag, kl. 15:00 var det pre-race meeting, hvor arrangøren gjennomgikk morgendagens konkurranse. Det gikk rykter om at det ville bli endringer på svømmeetappen, og det ble det. Pga et tysk cruiseskip, som virvlet opp kaldt vann da det la ut fra kai, endret vanntemperaturen seg fra pene 18grader til ekle 10grader. Svømmingen flyttes da 2mil lenger ut av Eidfjord - i feil retning. Der skulle det visstnok være varmere og bedre forhold. Syklingen ble som konsekvens, og 2mil lengre. Jaja, jeg brydde meg ikke nevneverdig om det, hadde egentlig sett frem til svømmingen, da jeg følte at teknikken hadde sittet bra i det siste. 

Vi kom oss inn på restaurant og dagens første middag (av to) ble inntatt. Lasagne. Vi kom oss videre til Flatearth og begynte de siste forberedelsene. Tok det pent og pyntelig, digga den avslappa stemningen - kan tenke meg det f.eks rådet andre forhold nede i sentrumshotellene.  Ny middag med Skjevigjengen ble holdt på Hardangervidda Natursenter, skikkelig koselig stad. Hardangerburger - check. Resten av kvelden gikk til siste oppgaver som gjenstod, mat&drikke-opplegg, klæropplegg og kjørerute.

For dem som skulle være meg med fra morgenen av, ble det en kort natt. 02:05 stod alarmklokka på... Fikk selvsagt ikke inn mange kvalitative sovetimer, men slappet godt av fra 22:00 av, og sov kanskje 2-3 timer. Når jeg stod opp og så ut vinduet tenkte jeg - "dette er galskap". Ute var det bekmørkt og regn, men temperaturen var grei. Frokost med kornblanding ble spist i salig stillhet i fellesstua. Det var en gjeng til som skulle være med sin utøver, + at instruktører fra Flatearth skulle bidra som kajakkvakter under svømmebiten. Alle virket rimelig andektige og det var tydelig at noe rart og stort var på gang. Allerede i bilen bort til ferjeleien, forstod jeg hvor heldig jeg var med mitt supportcrew. Stemningen var på topp, og folk bidrog til å holde humøret oppe. Heidi ryggmasserte meg omtrent hele turen, mens wingman Olav tok første kjøreøkt - og alle de neste i car2... Jeg kjente litt på spenningen når vi kom til båten hvor alle de andre spente og nervøse deltakerne gjør noe med ditt eget sinn også. Til stor glede traff jeg Tove-Linn Bjørnå med en gang, og vi holdt sammen til start. Fint å ha kjentfolk å bedrive den lange dødtiden på båten med. Når vi endelig fikk kaste oss ut fra båten, var det bare å legge på svøm - til starten av etappen som lå ca. 500-600m fra båten... En solid oppvarming med andre ord. Startskuddet/hornet gikk omtrent med engang jeg hadde kommet meg bort, og det var like greit. Jeg hadde da klart i forkant av svømmingen, å fette til brilleglassene med vaselin (som brukes til å dekke de åpne kroppsdelene for varmeisolasjon). I tillegg til at det var helt mørkt, var sikten min bortimot fullstendig fraværende i omtrent halvparten av svømmingen! I tillegg var det motstrøm og jeg fant liksom aldri rytmen. Ble kaving alene hele veien, da jeg ikke maktet å drafte på noen andres mer svømmekyndige bein. 

Mål ble skimtet etter lang tid i vannet og jeg fikk ut siste rest av svømmekrefter. Kavet meg heller lite elegangt opp av vannet, desorientert og rar i kroppen. Så på klokka - 1.35?!! Hva? Hadde håpet på en tid rundt 1.15-1.20, og her viste det 20min tregere. Ikke som forventet, men alle hadde pga de dårlige forholdene, svømt tregere enn normalt, så jeg slo meg noe til ro med det. Tok likevel litt tid før jeg kom meg opp på (jern)hesten igjen, og brukte derfor uforholdsmessig mye tid i T1 (skiftesone). Da jeg omsider var på sykkelen var det gått over 10min! Syklingen er min styrke, og jeg gledet meg til å starte på de 3000høydemeterne som etappen består av. Startet ganske raskt, men det var glatt og dårlig sikt pga tåke og regn. Fikk opp et bra tempo, og måtte justere noe ned da det bikket sone3 på pulsklokka. Tok igjen andre deltakere tidlig og fortsatte med det gjennom hele etappen - herlig! Opp til Dyranut tok det rundt 2.20t og da unnagjort 60km av 200km. Ved turistheimen så jeg frem til å treffe crewet mitt og få en tørr vindjakke, da det hadde vært ganske ufyselig vær til da. Jeg måtte smile litt da jeg ser hele gjengen storme ut av hytta for å komme meg i møte - jeg kom for tidlig:-) Tapte ikke noe spesielt med tid på det, og det skjerpet tydelig konsentrasjonen i supportcrewet, for resten av Norse gikk knirkefritt fra deres side.

Fra Dyranut til Geilo gikk det virkelig unna! En deilig følelse å ligge i tempobøylen og suse forbi andre som ligger i 40km/t. Etter Geilo er det rett opp igjen, hvor jeg tok det rolig, men fortsatte å ta igjen andre deltakere. Så er det noe nedover igjen før det bærer opp et lignende parti to ganger til, Fagerli og Dagali. Nå begynte jeg å kjenne det noe, og jeg tok ikke igjen andre ryttere så enkelt som før. Ned fra Dagali prøvde jeg å roe det litt til siste stigning opp Imingfjell begynte. Hadde respekt for den bakken, og det med rette! Gikk likevel greit, og jeg startet på den siste mila på vidda før nedstigningen med gode bein. Nedover Tessungdalen gikk det i begynnelsen styggfort, men jeg roet det ned for å gjøre meg klar til gode løpebein. Slappet nok litt vel tidlig av, og kunne nok kommet inn 5min raskere hadde jeg ventet ett kvarter. Kom inn i T2 etter 6t50min sykling - bra fornøyd. T2 gikk raskere og jeg var kjapt i gang med løpingen. Bena kjentes med det første veldig bra, noe jeg regna med og siden jeg hadde holdt meg fint innenfor sone2 hele sykkeletappen. Men etter 5km merket jeg at det manglet litt langdistansekvalitet i kroppsdelene fra midt og nedover... Måtte justere meg ned fra 5km/min til nærmere 6km/min. Beina kjentes veldig tunge og tretthet kom sigende. Holdt ett lavt, men jevnt tempo resten av løpingen. Slet litt med motivasjonen, men ble stadig påminnet av min fantastiske supportgjeng om hva jeg var med på, og det holdt meg oppe, spesielt småkyssene fra Heidi gav ny energi:-) Jeg løp rundt i underkant av en km om gangen før jeg fikk support av gjengen, stort sett Hans og Heidi. Brukte disse langingene som en "pust i bakken" hvor jeg gikk. Ett soleklart høydepunkt inn mot Rjukan var da jeg rundet hjørnet til Miland og skimtet fam. Einungbrekke langs veikanten. Av dem ble jeg møtt med eget heiarop og plakat i mitt navn - enormt rørende, og det gav meg en sist push inn til Dale. Gledet meg til å komme til Svineroi, for da kunne jeg starte gåingen... Skiftet også her, herlig å få av meg gjennomsvett tridrakt. Oppover Svineroi gikk det heller tungt, og jeg begynte her for første gang å slite med inspirasjonen og var rett og slet litt nede. Hans merket det nok, siden han spurte meg på sitt sedvanlige vis; om det er sånn at du helst ikke vil snakke nå"? Husket ikke hva jeg svarte, men det ble litt stilletid uansett, hvor jeg måtte fokusere. Ble tatt igjen av noen av de jeg tok forbi på syklingen her, og det gikk tregt. Checkpoint 32,5km gikk uten problem - var nr. 60 og ble stolt av å høre det. Mistet likevel noen flere plasseringer de neste km, mens Hans prøvde å holde motet mitt oppe, sporadisk hjulpet av resten av crewet og fam. Einungbrekke. Uvurderlig støtte må jeg bare få sagt! Så kom energiboosten jeg hadde håpet på, jeg startet å løpe oppe på platået før Stavsro, tok raskt noen plasseringer og var offensiv opp steinrøysa - nå skulle vi i mål! Jeg startet å småløpe der hvor det var greit terreng, og lå plutselig alene og fryktet litt for at jeg måtte stoppe og vente på supporten. MEN, opp på siden kom min glitrende wingman, Olav - "trenger du noe å drikke" fikk han presset ut innimellom stegene oppover og hans helt spesielle pusteteknikk. Jeg takket for flasken og for at han tok ansvaret med å følge meg oppover, nå var det bare å henge på! Det ble en skikkelig fin opplevelse for meg, helt nydelig å se Olav ta ut kreftene han hadde spart opp nå siden HEMT (var jo egentlig godt inni sin 4mnd hvileperiode), for at jeg skulle komme meg opp på toppen. Og som ikke det var nok - Hans gav stallordre til sin andre fjellgeit - Lisi, om å ta siste jobben oppover med meg, når han så at Olav begynte å merke kjøret. Ble meget imponert og stolt av søster, og helt fantastisk å gå den siste kilometeren med tvillingsøster opp til toppen! Hun pusha meg hele veien, mens jeg hørte hun jobbet godt hun og - helt magisk! På toppen ble jeg møtt av svoger Thomas som gav meg en skikkelig bamseklem - jeg var i mål! Helt utrolig deilig opplevelse og en vanvittig mestringsfølelse! På hytta var det euforia all over og jeg kunne ikke la være å smile sammen med Lisi og Thomas, litt senere Olav og tilslutt Hans. Alle var like stolte og glade som meg, en helt spesiell opplevelse å være der oppe, og noe jeg er veldig glad for å ha vært igjennom:-)

Turen gikk omsider nedover fjellet igjen - heldigvis ved bruk av Gaustabanen, da jeg var blitt greit stiv. Ved utgangen av banen, ventet to smilende mennesker, Ola og Heidi som gav meg en herlig klem - godt! Vi kjørte fornøyde opp mot felleshytta hvor mor møtte oss i døra. Da ble det enda mer følelsesladet og vi delte nok en liten tåre der på trappen:-) 

Kvelden ble tilbragt sammen med med min nærmeste familie og Heidi sin familie. Skikkelig koselig og et verdig punktum for en lang begivenhetsrik dag!

Norseman 2011 - done:-)

TID: 14.13.54

PLASS: 57